Hvem er jeg nå da?


Identitet. Er du klar over hvor ofte du lar dine valg være med å bestemme hvem du tror du er eller skal være?

Jeg får en melding fra Trondheim fra min vakre, gode , tidligere kollega som er på sceneshow hvor Adresseavisen skal kåre Trondheims beste band og burger, beste skuespiller og teateropsetning. Adresseavisa, avisa mi, der jeg var journalist. Der jeg var leder. Der jeg satte dagsorden. Der jeg ansatte. Jeg iler til og sier som sant er at jeg sitter her med et glass rødvin, og herfra Storfjorden heier jeg på dem alle. Publikum og priskandidatene, jeg heier på vegetarsjappa og på nye teaterdirektøren, jeg heier på alt det gode der nord, her jeg sitter og skal legge opp undervisningen for åttende og nienede trinn i spansk. For jeg har praksis i pedagogikkstudiet og jeg jobber ikke lenger som journalist. Jeg er ikke lenger magasinredaktør. Og HVEM er jeg da?

En venninne ringer. Hun er 43 år og doktorgradstudent og voksen, men nå er hun irritert over å ha kjøpt et møbel til soverommet og det er Ikea og det er plast og det er papp og det er "mainstream", men hun har kjøpt det og det er praktisk, men hun har en annen venninne, den sanselige, hun har funnet skap i massivt tre, hun fant fram til et taktilt klesskap, hun har dreisen på det, og min venninne tar seg i å tenke at hun ikke helt kan i d e n t i f i s e r e seg med valget av klesskap, for helst skulle det vært tre, og gjerne hånddreid og funnet på ei fylling nær henne, det skulle vært retro og sanselig og stilig, slik som hennes venninne sitt klesskap er det, men her sitter 43 -åringen, min venninne, med Pax sitt skap, Pax betyr fred, og barna har lagt seg, og her sitter hun og er misfornøyd med Pax, og enda mer misfornøyd med seg selv, for hvorfor POKKER skal hun bry seg? Ordene kryper og åler seg ut telefonen, frustrasjonen og sinnet over klesskapet hun har, klesskapet hun skulle hatt og intellektet hennes som forteller henne at det betyr da pokker ingenting, så lenge klærne får plass og de skal inn og de skal ut, som sola skal opp og ned og livet går videre, massivt tre eller ei, og dette vet hun , for hun er smart :"Men hvorfor identifiserer jeg meg med ALT jeg gjør. Jeg er så drittlei!"

Og en slektning ringer fra Oslo og hun er i tredveårene og hun får ikke fast jobb tross master og slit og B og god praksis.

"Jeg tror jeg reiser til Cuba".

"VIL du til Cuba?"

"Jeg må i alle fall gjøre noe. Jeg kan ikke være "hun som ikke får seg jobb".

Jo, kjære venn. Du KAN nettopp det. Like mye som jeg kan være hun som stopper litt opp i gründerskapet og tenker at "nå må jeg ha kollegaer, nå må jeg ha kontekst, nå må jeg ha rammer". Ref. skal nok rulle videre, en gang, men nå må jeg stoppe opp og kjenne på hva jeg kan bidra med i et fellesskap, jeg må kjenne på hvem jeg er i et felleskap. Jeg må la den enerådende, selvgående, sju girs skapningen ligge litt og sette av tid til å utvikle meg SAMMEN med andre i et prosjekt jeg ikke har satt igang selv. Jeg har fått et vikariat i barneskolen og jeg er bare så lykkelig og glad for nettopp det. Jeg skal få jobbe med andre sider ved meg selv. Den omsorgsfulle, barneglade og tålmodige. Men hvem er jeg da, og hvem er Ref. da og er jeg hun som gir opp og er jeg gründeren som ikke holdt ut den sagnomsuste, beryktede vandringen i alle gründeres skyggedal?

For ikke snakke om den hytta jeg står foran å velge sammen med familien min. Jeg som skulle ha arkitekttegnet hytte, banket opp av lokal snekker fra Sykkylven. Hvem er jeg som velger den masseproduserte, folkelige varianten, med vulgært store vinduer og litt dårlig proporsjonert utstikk i front? Hvem er jeg som ikke velger furu fra nordvendt, saktevoksende skog i finnmark, men fra skogen i sør, beste fall fra Sverige, men langt mer trolig Latvia?

Hvorfor skal jeg hele tiden forklare meg - og hvorfor skal du hele tiden forklare deg? Hver dag, i hvert møbel vi kjøper og hvert valg vi tar, legger vi vår identitet. Jeg har så lyst til å rope ut til dere alle og meg selv: Gi F...!!! Det er ikke så mange som bryr seg. Men i det store og det hele handler alt om at du finner ut av din sti og hva som gjør deg glad. Og at valgene du tar, ikke er til skade for andre. Med eller uten fast jobb i avis, klesskap i heltre eller hytte tegnet av Snøhetta.


Recent Posts
Archive
Følg meg
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square