Når elva bruser i studio

G58B4338 kopi

Frykten kan innta så mange former. Som den kan gå utenom dem alle. Sno seg rundt sinne, fortvilelse, raseri. Motet kan være elva som renner, trenger seg forbi store steiner og sildrer fritt videre. Da jeg fikk Andrea inn døra til mitt hjemmestudio i oktober, hørte jeg bruset av ei slik elv.

Andrea Lothe ønsket å dokumentere hvordan hun ser ut. Hvem hun er. Hun ville ha et avtrykk av seg selv. Før hun skulle gå videre med den tøffeste cellegiftkuren sykehuset har tilgjengelig.

«Jeg vil ikke ha det som dokumentasjon fordi jeg snart skal dø. Jeg vil ha det fordi jeg skal leve. Jeg vil ha det som et minne. Andrea før cellegiften. Andrea med øyenbryn og øyenvipper. Så kan vi også ta bildene etterpå. Når jeg er frisk. Jeg håper å få alt tilbake. Hvis ikke, har jeg bildene». Jo mer imponert jeg ble, jo mer minnet Andrea om at hennes krefttype er blant de mest avgrensede, vennlige og minst dødelige du kan få:

«Med tanke på at 1 av 3 får kreft i løpet av livet, håper jeg det blir med denne typen for min del. I et slikt perspektiv har jeg vært heldig».

Å få Andrea inn dørene var sterkt på mange måter. En telefon fra en ukjent.

Hun hadde hørt meg holde foredrag og hadde magefølelse for at jeg var den rette til å ta bildene. Og så, få henne inn stua. Vakker som Sinnéad O´Connor, med historier fra Sør-Afrika og tanker som reflekterer en horisont jeg blir oppstemt av, som minner meg om at de gode historiene kan serveres meg her, inn døra, kortreist, foran et lerret i stua i Solevåg på Sunnmøre.

Takk for oppdraget, Andrea!

Så gleder jeg meg sammen med alle andre rundt deg over at du allerede er erklært kreftfri.


Recent Posts
Archive
Følg meg
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square