Å leve uten sikkerhetsnett
De siste ukene har jeg reflektert mye rundt dette å leve uten sikkerthetsnett. Når du starter egen bedrift, som jeg har gjort med Ref. går det kanskje litt tid før det for alvor går opp for deg at du står alene. Når sparepengene og bufferen er borte, og du er i oppstart på fjerde året, skal du vite at det er dette du vil. Å slippe taket. Du skal vite at det handler om hele tiden å arbeide med det du har.
Ikke se seg tilbake i sorg over det du har gitt fra deg eller for langt fram, i frykt for det som ligger, eller ikke ligger, foran.
Hva dette vil gi meg, på sikt, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har sluppet taket. At jeg gir gass.
At jeg noen dager henger utpå ei grein og kommer verken opp eller ned, og at det nettoppp da ringer en spennende kunde og vil ha akkurat REF. til å lage sin hjemmeside. En annen gang går jeg i et bratt kratt bak huset mitt og det er ingen som ringer. Jeg kjenner bare denne lille uroen over å ha stilt seg så alene, at det såkalte markedet kanskje ikke vil forstå hva jeg kan levere.
Da handler det om , bokstavelig talt, å løpe fra martyr rolla. Å sette opp farta og kjenne hjertet slå. Ikke gi rom til selvkritikk og frykt. Sette kroppen i sving med noe annet. Her. Nå. Og så skjer kanskje det forløsende. To dager etter får du eposten som lager fest i stua:
"Når kan Ref. levere utsmykning til kantina vår?"
Det er noe med å gi slipp, og samtidig holde stø kurs.
Og det er i denne tilstanden hvor jeg gir slipp, at jeg også møter på Daniel.
Det er i denne tilstanden hvor jeg ikke vet helt hva jeg er ute etter, at utsikten blir så aldeles og vidunderlig overraskende.
Og jeg vet at jeg gjør akkurat det jeg skal. For det er fortellinger om slike som ham jeg higer etter å dele. Det er derfor jeg noen dager setter av tid til å sige inn Hjørundfjorden og bli kjent med fergemannsskap og de som bor her.
Så vet jeg at en dag skal dette bli bok om fjorden, skildret gjennom mennesker som bor her. Mennesker som griper meg.
Og når Ref. slipper den boka, da kan nytt skje.
Daniel Storeide (26) bor igjen på Christian Gaard på Trandal som en av syv innbyggere. Sammen med storesøster Lenita og samboer Ivonne holder han liv i det legendariske serveringsstedet som foreldrene brukte tiår på å skape. Først døde faren av kreft og i fjor døde hans sørgende mor overraskende av hjerteinfarkt. For Daniel har det vært steintøft å miste begge foreldrene. Han finner kraft i å bygge videre der de slapp. Om det er å sikre ølserveringen før bluesfestivalen, å skifte bordkledning på gamleløa eller å sikre repet på dissa som byr seg fram der under furua, Daniel lever gjennom å gjøre.
Inntekten sikrer han på Nordsjøen, hvor han har gjennomført sine sikkerhetskurs. Når han kommer hjem her på Trandal handler han friere, på impuls. Smetter opp i furua og henger femten meter opp ned uten sikring.
-Kjenner du adrenalin, Daniel?, spør jeg når han omsider, etter et langt timinutt er nede igjen, og jeg kjenner sterk kvalme.
- Klart det! Jeg tenker jo bare på at jeg skal dette ned. Eller, helst at jeg ikke skal dette ned. Man får et enormt fokus når man har klatret opp dit.
Samboer Ivonne deler ikke min angst for Daniel.
- Han kommer seg alltid trygt ned igjen. Det vet jeg.
Ivonne skal ha barn i august. Føde Daniels gutt som de begge vil skal vokse opp her ved gårdsbygningene som klinger seg sammen i ei skråning ved fjorden.
Mange advarer den gravide mot å bli værende igjen i ei bygd uten vei.
- Det har da blitt født barn på Trandal før, svarer hun tørt.
