Om soloppgang og slanger i Marrakech

Da er jeg tilbake etter et intenst og rystende møte med Marrakech, litteraturen og Hanne Ørstavik.

Satte av åtte dager til kurs. Håpet var å bli utfordret. Få inspirasjon og møte andre skapende mennesker.

Jeg er dypt imponert over hvordan Ørstavik klarte skildre og vise fram egen skriveprosess for oss syv deltakerne. Jeg var også ute og fotograferte disse dagene. Før vi skrev. Og skrev mer ...

"Plassen feiet ren og kostet fram før sola står opp og du stiller deg opp og ser dem sirkle over tomme, rue flater, ser dem svinge skaft over brostein, som går de over markene med ljå. Du følger dem her i Marrakech, sveipende under en rødspraglet himmel, like før det myke lyset treffer murvegger av terrakotta, før menneskene kommer trampende inn og tar over".

"Brosteinen der under som bender, vrir og bukter seg i striper og kosten er lagt bort og du lukter avføring fra apekattene sine bleier, og du ser slanger som kveiler seg i sandfarga poser og her vrenger de seg ut, når sola går ned står de opp etter leggene dine og du vet det ikke, for du er på torget, medinaen i Marrakech, og en mann griper en slange og slenger den mot deg og du kjenner den snurrer seg rundt halsen din og det strammer og du går videre og forstår det var bare redselen som kveilet seg rundt deg og slangen står stille på samme sted".

"Stripene av lys fallende inn fra kantene og du her .

Gyldne spyd som stikker i brostein, kveldssolens glød, og du her i dette. Å kunne legge seg ned mellom alle disse føttene, telle dem stryke dem, vaske dem.

Og hjulene som triller og livene som spaseres bort og ut mot hjørnene, ut av bildet og du her i dette.

De ordnede strekene der i brosteinen, ni kvadrater risset opp og lagt på midten, skrålinjer av stein lagt ut fra hvert sitt senter, fordypninger i hver brostein og milliarder av fotavtrykk, av såre tær, du skal ikke tråkke på dem der, men de trår. De trår og trår over brostein i Marrakech og du står her i dette og hvem er du som ser og hva ser du og hvor ser du, og du vil legge deg ned og bare se denne flaten av føtter, dette mylderet av legger og hår og tær og liv som tråkker, det som er her ned, nedpå, det som ikke gjør mer enn å være, å gå, det som ikke tenker, det som er, og du er her i dette. Er du ikke?

Å kunne bøye seg ned dit, se føtter med svartmalte streker over knokler, roser som snor seg opp anklene, slik de gjør det på de rosemalte dørene hjemme, se neglrotsbetennelser og hjul som ruller over og oppå, mokasinen der i spisstå, den purpurfargede og Hennamalingen der oppover leggen".


Recent Posts